Trine Oddebug

...it's cold in here!

Yes. Welcome to Poland.

10 grader i leiligheten da jeg sto opp i dag morges. To grader lavere enn da jeg la meg i går. Hurra for vanskelige varmtvannstanker! Takk for at det finnes hyggelige mannfolk i denne byen som har fikset den igjen, så jeg kanskje slipper å gå i tre lag med klær og sitte med skjerf og dyne i sofaen mens jeg leser. 

Takk og lov for ny kaffemaskin og mammas hjemmestrikkede kofte

Sånn bortsett fra det har jeg i dag mottatt en sms fra internett-leverandøren vår som mente at det var på tide å betale regningene våre, hvis ikke vanket det straff i form av blokade internetowy. Det er jo livstruende om det skjer, siden jeg da ikke får bodd på facebook. Best å dra seg ned på postkontoret i morgen. Gruer meg allerede. Tiltak. 

Ellers så har jeg ca 1000 (evt. 83) polske anatomiske ord å lære meg. Hurra for det også. Neida, kjekt å kunne.

Ja, jeg har lite å skrive om. Jeg gjør ikke så mye spenstig om dagen. Skriver bare litt vås for å bruke opp verdifull lesetid.

Har det bra da! Sånn generelt. Veldig bra egentlig. 

Neida. Joda. Neida.

Det er en god beskrivelse på dagen i dag.

Neida nummer 1

- Å våkne av en grusom vekkerklokke midt på natten (merk: klokken 06.10 er midt på natten for meg)

- Å stå klemt sammen med 300 andre mennesker inne på en uggen trikk

- Å leve i frykt for å få en grusom unit-prøve i fysiologi

Joda nummer 1

- Å finne ut at sola faktisk skinner

- Å komme til fysio department for så å få vite at vi ikke har unit- prøve. Lykke!

- Å få et overraskende bra resultat på gårsdagens histologiprøve

- Å ha en halvtime kortere polsktime enn normalt

Neida nummer 2

Enough said.

Nå håper jeg bare joda nummer 2 kommer i løpet av kvelden, så syklusen (ikke citric acid cycle, urea cycle eller menstrual cycle om noen av dere medstudenter skulle tro det) kommer i normalt gjenge. To neida etter hverandre går ikke.

Dette var relativt meningsløst.

Ha en fortsatt fin kveld!

Satt akkurat og leste på vg.no hvor de hadde sin årlige årskavalkade med de viktigste hendelsene i 2011 oppdelt i måneder, og kjente på at jeg fikk lyst til å gjøre det samme. Jeg fant fort ut at det kunne bli vanskelig siden jeg glemmer fortere enn en gullfisk, så hva som skjedde når dette året har jeg rett og slett ikke peiling på. Det første jeg derfor skal gjøre i 2012 er å investere i en dagbok, og om nøyaktig ett år skal den være fylt med lette, glade, tunge, interessante, kjedelige og finurlige tanker og hendelser fra året 2012. 

For denne gang får jeg bare nøye meg med å prøve å huske de viktigste hendelsene fra 2011. Skal vi se.. Kanskje vi skal ta det i bilder? Etter litt effektiv tankegang fant jeg jo ut at jeg har datoer på albumene mine, så da klarte jeg å huske alle "viktige" månedtlige hendelser likevel! Lucky you!

JANUAR

- Startet godt med sunn eggefrokost fra mannen på hjørnet. Ellers var dette en måned preget med lesing til eksamen, og bestått første semester på medisinstudiet

FEBRUAR

- Her var det i grunn mye snadder som foregikk! Størst av alt var PUM's got talent, hvor Telechubbies tok scenen med storm og rev til seg en fortjent andreplass i konkurransen. I tillegg gjorde vi PUM oppmerksomme på at man ikke skal kimse av blodheite førsteklassinger!

MARS

- Jeg inviterte til middagsselskap. Det ble med det selskapet for å si det sånn. Pizza med knekkebrødbunn ble ikke godt motatt, og min fremtid som kokk forsvant ut i intet.

APRIL

- Eviglang påskeferie og tur til Rhodos med go'jentene preget denne måneden. Ouzo, tzatziki, herlig gresk mat, Manualis, Aristoteles, sol og varme er gode stikkord fra denne turen.

MAI

- Så kom dagen jeg hadde stresset meg i hjel for. Eksamen i anatomi. Tro det eller ei gikk det rett til himmels, og jenta fikk en måned lengre sommerferie enn først beregnet! God start på sommeren!

JUNI

- Sommeren kom som en kanonkule til Sz. 30 varmegrader og stekende sol gjorde meg ør og lykkelig. I tillegg fikk jeg meg ny hårsveis som jeg egentlig ikke likte så godt. 

JULI

- Sommerværet i Trøndelag var ikke noe å skryte av, men jeg fikk i hvert fall være sammen med vennene mine jeg har hatt hele livet. Bryllupskake med ektemann Morten var et av høydepunktene!

AUGUST

- Ingen tvil om hva som var augusts høydepunkt! Tur til Sz med Helene og vår egenkomponerte "fadderordning" for førsteklassingene. Noen herlige dager som var preget av mye moro og pizza fra DaGrasso....

SEPTEMBER

- Dette ble en fartsfylt måned for min del. Først sto urbanitet og shopping med Helene i London i fokus, så ble det kos og avslapning i Fredrikstad, før turen endte i Kristiansand hos skjønne Ulrikke. Gleder meg allerede til rundtur neste år!

OKTOBER

- Skolen startet. Nye fag, nye lærere, nye irritasjonsmoment, og ikke minst ny moro! Livet forsvant litt etter litt, men gud så mye jeg har lært! I tillegg ble jeg tante til verdens nydeligste lille jente, og gråt en liten tåre for at jeg ikke kunne reise hjem på besøk...

NOVEMBER

- Ser for meg at skolen sto i fokus på denne tiden, og derfor tror jeg at jeg levde et relativt kjedelig liv. MEN, kurs-tur til Poznan med beste Ulrikke og Helene er definitivt noe jeg ikke glemmer med det første. 

DESEMBER

- Preget av stress før juleferien skulle komme, men guri så gøy vi hadde det også! ANSA-julebordet var en høydare, og vi tok den likså godt like mye ut helga etterpå med nissefest og moro!


Det var et kort oppsummert 2011. Hva skal jeg si? Jo, jeg tror jeg er relativt fornøyd! Jeg har opplevd mye, og 2011 har forandret meg. Jeg har blitt tøffere, og lar ikke meg selv bli tråkket på så ofte som før. I tillegg har jeg fått troen på at ting faktisk ordner seg, selv om det føles tøft i perioder.

Så, hva tar jeg med meg fra 2011 inn i 2012? 

- Fortsett tankegangen fra i fjor, og lytt til Timbuktu; det löser sig, det gör det alltid. Det kommer fixa sig til slut

- Ikke planlegg så mye! Ta ting som det kommer!

- Legg vekk mye unødvendig dårlig samvittighet

- Pust ut når det er nødvendig

- Vit at det er lov å ha dårlige dager, men fokuser på at det alltid kommer en god dag etter en dårlig!

SÅNN. Ingen nyttårsforsetter i år kjenner jeg. Det går bare rett vest uansett. Men jeg skal jo trene og sånn da. Tror jeg. Håper jeg. Jada, jeg skal det. Og slappe av mer. Og være flink. Og bli tøffere. Og gjøre litt som jeg vil.

Ikke tenke - bare gjøre det!

Så, venner, bekjente, facebook-venner jeg aldri har møtt:

RIKTIG GODT NYTTÅR TIL DERE ALLE SAMMEN!

Måtte 2012 bringe kjærlighet, lykke og glede inn livet deres, og bli enda bedre enn 2011! 

Oh holy macaroni...

Det er den dagen i dag.

I går var det førsteklassefest her i Szczecin. Det går rett og slett ut på å få mest mulig etanol innabords og gjøre mange dumme ting som du angrer noe grenseløst på dagen etterpå. Heldigvis skulle jeg være guide i år, og ikke en stakkars førsteklassing. 

Team ANGRY BIRDS!


Men, selv om man ikke er førsteklassing kan man likevel ha det moro, og gjøre dumme ting. Sistnevnte ble det ikke noe av i går, men det har vel hendt en gang i ny og ne. Vel, either ways. Jeg og Ulrikke kidnappa en stakkars guttunge fra Åland som så helt lost ut, og tok han med på Subway for litt nattmat. Da stakkaren verken hadde nøkkel eller visste hvor han bodde fant vi ut at det var tryggest å ta han inn i Wawelska. Der fikk han en sofa, en tv og ikke minst Helene sin dyne. God, mett og varm etter en kveld i Szczecin, tror vi han var ganske godt fornøyd. Helene, derimot, var ikke like fornøyd når hun fant ut at vi hadde lånt ut dyna hennes til en hun ikke visste hvem var. Heldigivis har vi kunnet ledd mye av dette i hele dag. Finnen kom seg trygt hjem til de han var på besøk til, og alle var glade.

Ett stk. lekent bilde av to småslitne, men fornøyde guider

Denne dagen har rett og slett kokt bort i kålen, da jeg har ligget på sofaen mesteparten av tiden og sett på ca. 5 episoder av Grey's anatomy. Nå skal jeg slenge meg i joggisen og dra bort til Ulrikke, hvor vi skal være produktive og ligge enda litt lengre på sofaen. Happy saturdays before reading sundays!

Have a good one! 

Ja, hva skal jeg si? Nå har det gått i ett her etter at jeg dro ned til Polen, og jeg glemte nesten at jeg hadde en blogg. Sikkert mange som har savnet mine ekstremt innholdsrike innlegg tenker jeg!

Vel, skal vi se... Har det skjedd noe spennende? 

Reiste ned til Szczecin for snart to uker siden med overvekt i to kofferter og en håndbagasje på 12 kilo. Kan vel ikke si at jeg gledet meg å drasse alt dette opp i femte etasje uten heis. Etter å ha brukt sånn circa en halvtime på å komme meg opp alle trappene var lykken stor, men dessverre kortvarig. Skulle sette nøkkelen i døra, men hva skjer? Jo, nøkkelen passer ikke. Da skal dere være glade for at dere ikke var tilstede. Prøvde absolutt alt, men døra rikket seg ikke. Heldigvis hadde min gode fe Helene også dratt til Sz denne kvelden, så jeg fikk crashe hos henne. Etter å ha bært over 60 kg bagasje ned fem etasjer, og så fem etasjer opp til henne, selvfølgelig. Tror hun var kjempehappy da Andrea kom på tirsdag så vi kom oss inn i leiligheten. Helene er definitivt ikke storfan av blide mennesker tidlig på morgenen da hun selv, og meg selv forsåvidt, hadde hatt en heftig runde ute kvelden før....

Vel, nå har jeg kommet i orden i leiligheten og fått det riktig så koselig. Det som er enda mer koselig er at jeg for noen dager siden fikk telefon fra min bror om at jeg har blitt tante igjen. Denne gangen til ei nydelig lita jente! Det er ikke annet enn stor stas! Felte nok noen tårer da jeg fikk se bilde av henne og innså at jeg ikke får møte henne på noen måneder.. Men, det er da ikke lenge til jul dere!

Gleder meg til jul!

Sånn ellers så har jeg meldt meg inn på et fanastisk treningssenter på det toppmoderne nye kjøpesenteret i byen, og jeg og Helene har faktisk skaffet personlig trener også! For dere som rynker på nesen av dette, og tenker at vi er luksus-studenter; dere har pinadø rett! Å betale rundt hundrelappen for én time med en Brad Pitt-lignende PT én gang i uka er luksus! Ja, jeg elsker Polen!

Det nye Galeria Kaskada i Szczecin. Helt på toppen har vi nydelig utsikt fra 3D-møllene!


I går startet skolen for fullt, og jeg kjenner jeg faktisk begynner å trives på andreåret allerede. Større fag og mer lesing, men også mer interessant. Gleder meg bare til å ta fatt på alt som kommer utover høsten, og se hvordan jeg greier meg dette året. 

Vel, that's all for now! Nå skal jeg leke litt husmor og komme meg tilbake til studiene....

Yes! Da er dagen straks kommet. Bare noen få timer av lys igjen før natten kommer, og når jeg står opp tar jeg sakene mine og stikker til Szczecin for noen måneder.

Jeg gleder meg sånn!

Gleder meg til utfordringene som venter meg dette året. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at dette året blir tøffere faglig for meg enn forrige, og at jeg må forvente flere nedturer enn hva jeg hadde i fjor. Likevel er jeg veldig motivert, og gleder meg til å ta fatt på de nye fagene.

Gleder meg til å møte alle sammen igjen. Jeg har knyttet sterke bånd til mange der nede i Polen, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få så utrolig mange nye, gode venner på så kort tid. Kjenner det kribler i magen bare av tanken på å se igjen Sz-folkene mine.

Gleder meg til å flytte inn i min nye leilighet. Ordne rommet mitt fint og flott. Henge høstgarderoben pent og pyntelig opp i skapet. Tenne lys, se norsk tv, lage mat. Ser rett og slett frem til en fin høst i min nye fantastisk flotte leilighet!

Gleder meg til å komme tilbake til byen min. Ja, for det er byen min. Mitt andre hjem. Det stedet jeg kaller hjem 8 måneder i året. Det er en så fantastisk deilig følelse å kunne trives så godt på et sted at man kan kalle det for hjemmet sitt.

Noen av de herlige menneskene jeg har fått gleden av å bli kjent med


Selvfølgelig vil jeg savne mye her hjemme også. Vennene mine, familien.

Amelia, som har flyttet til Shanghai, og som jeg ikke ser på en hel evighet uansett hvor jeg oppholder meg. Takk og lov for skype!

Stine, min kjære, som skal reise til Mexico for å studere. Takk og lov for skype en gang til! 

Å høre mamma prøve å overtale pappa til å forstå at det faktisk er hun og jeg som vet best når det kommer til interiør på den nyoppussede stua.

Den lille, men dog store nevøen min, som vet mye mer enn vi naive tanter forstår. 

Den lille jenta som ennå ikke har rukket å bli født, men som jeg kjenner jeg vil savne selv om vi aldri har møttes.

Men tenk så mye vi har å dele med hverandre den dagen vi sees igjen! Den dagen gleder jeg meg til.

Mine herlige jenter; Amelia og Stine. I will miss you!

Det kribler i magen nå kjenner jeg. Sommerfuglene har slått til for fullt.

Jeg gleder meg!

Nei, man gjør faktisk ikke det. Vil man vinne noe, nå et mål, oppnå noe, så må man satse.

Tørre å tape. Tørre å bli skuffet. Tørre å bli såret. 

Gjøre seg sårbar. Gjøre seg sterk. Gjøre seg stor.
 

Hva ville livet vært uten store fallhøyder?

Min fallhøyde er stor. Jeg har mange mål her i livet. Jeg vet at jeg kan nå mange av de. Og de jeg er mer usikker på? Jo, vil jeg det nok, når jeg nok de målene også. Det meste står på viljen og det å klare å holde motet oppe når ting butter litt imot.

Veien mot et mål er alltid risikofylt. Den er ofte lang, og fylt av motvind og oppoverbakker. Men man må gå den veien for å vinne noe. Om du kaster deg selv ut i det, og prøver vil du til slutt finne ut at kanskje veien er akkurat den du må gå, selv om det krever noe av deg. Hvor lang veien blir, er opp til deg selv å avgjøre

Selv om det alltid er en risiko for at ting kan gå galt, så må man likevel prøve. Og aldri gi opp. Aldri gi opp de tingene du virkelig ønsker. Om det så er bare en filleting. 

For tenk bare når den dagen kommer. Den dagen da målet er nådd.

Tenker du da på alt det tunge opplevde på veien? 

I came to win, to fight, to conquer, to thrive

I came to win, to survive, to prosper, to rise

To fly

To fly 

Egen suksess er best, men andres fiasko er heller ikke å forakte.

Noe vi alle tenker, men ingen tør å si høyt. Det er slik vi mennesker er. Alle sammen på en eller annen måte. Noen tør å innrømme det, andre gjør ikke det. Ofte er det de som ikke innrømmer det som er de verste. Ofte er de som er deg nærmest som smiler bredest når en fiasko er i emning.

Ja, jeg har sett litt mye på Gossip Girl i det siste.

Tro det eller ei finnes det en del ting i den serien man kan identifisere seg med, og det om man tror man er den mest skinnhellige og godhjertede personen på jorda. Alle elsker å hate noen. Det er ikke menneskelig å ikke gjøre det.

Kall meg gjerne overfladisk og ond. Innerst inne vet dere selv at dere også har et snev av de samme symptomene. 

Selv foretrekker jeg egen suksess foran andres fiasko.

Å kjempe for å være suksessfull trenger ikke å være å kjempe for status og penger. Man kan ha suksess i mye annet her i livet også; kjærlighet, familie, venner.

De tingene som betyr noe.

Å si at status og penger ikke betyr noe for meg blir å lyve. Alt handler om måten man trer fram på. At et menneske jobber motivert og hardt mot et mål som innebærer både status og penger, er det mennesket beundringsverdig. Da er suksessen velfortjent. Men om jeg må flyte på andres fiaskoer for å bli suksessfull er det ikke verdt det. Mister jeg verdifulle ting som venner og familie på veien er det heller ikke verdt det. 

When the light begins to change
I sometimes feel a little strange
A little anxious when it's dark

Fear of the dark, fear of the dark
I have constant fear that something's
always near
Fear of the dark, fear of the dark
I have a phobia that someone's
always there

Yes. Jeg er mørkredd. Fantastisk mørkredd. Bare å gå ut på trappen etter mørkets frembrudd gjør at hjertet slår litt raskere. Og om jeg så må gjøre det, stirrer jeg alltid i bakken. Aldri ut i det svarte. Jeg går aldri ute etter det har blitt mørkt. Jeg løper.

Hva jeg er redd for? Aner ikke. 

Det merkelige er at jeg bare er redd når jeg er hjemme i barndomshjemmet mitt. Aldri i storbyen der jeg faktisk kunne hatt grunner til å være redd. I Szczecin gjør det meg ingenting å gå ute når det er mørkt, og jeg tenker svært sjelden over at det kan være skummelt. Naivt? Ja, kanskje. Men jeg har klart meg frem til nå.



Kanskje det er meg selv jeg er redd?

 

Yes, nå har vi gjort det igjen. Familien Flint pusser opp. Føler vi har hatt maling, spakling, skruing, hamring og saging på hjernen helt siden den dagen jeg kom til verden. Eller, i hvert fall nesten. Først skulle minstebror pusse opp hus, så skulle størstebror bygge hus, så skulle pappa renovere fjøs og lage mer hus, og nå er det plaza del Oddebug som står for tur. 

Snekker Oddebug har i dag fått strålende hjelp til å legge tak av sine kvinnelige samboere. Jeg og mamma er jo noen ekstreme kløppere i alt som har med snekkering å gjøre, så at vi ble kalt både molboer og mumier den tiden vi holdt på, har jeg null forståelse for.

Her er mens pappa fortsatt synes jeg gjør en nokså god jobb

Jeg er visst den største molboen av oss alle. Pappa ber meg måle til en fjøl. "1 meter og 24 og en halv centimeter", roper jeg ut. Pappa måler opp, sager og plasserer fjøla i taket. 2 centimeter for kort. Jeg prøver meg forsiktig med "svette du, pappa?". "Den som arbeide, svette", fikk jeg til svar. Innerst inne tror jeg han akkurat bannlyste meg fra familien.

At jeg faktisk er den største molboen fikk vi bevist da jeg klarte å få pappa til å kutte gal ende av fjøla. Altså, jeg visste da at fjøla hadde to ender, men ikke at de var forskjellige! Pappa holdt derfor et eviglangt foredrag (på sånn ca. 15 sekunder) om at fjøler har en ho-enja og en hanj-enja, og de er faktisk forskjellige. For dere ikke-trøndere, så vil dette da si at en fjøl har en hannkjønn-ende og en hunkjønn-ende. Ho-enjanj passer ikke med en ho-enja, og en hanj-enja passer ikke med en hanj-enja. Føler at snekkerbransjen sprer litt fremmedfrykt her! Evt. vil ikke jeg innrømme at jeg for en gangs skyld faktisk gjorde noe feil....

Her tror jeg kanskje at min fremtid som snekker falt i grus

Alt i alt endte det hele med at jeg på mystisk vis rotet til ting en gang igjen, og pappa har helt og holdent mistet troen på meg som lege. Jeg kommer til å bli en sånn som amputerer feil fot, og som tar en livsfarlig bihulebetennelse for å være en forkjølelse.

Sånn ellers så tror jeg at jeg liker at vi pusser opp, for det blir faktisk veldig fint. Og selv om min pappa kaller meg en molbo, tror jeg ikke det stikker så dypt. Den dagen han får en livsfarlig bihulebetennelse, skal han nok få sobrilen som han trenger. Eller? Var det kanskje ikke sobril?

Jaja, det eneste som egentlig er negativt med denne oppussingen er at jeg og minstebrodern ikke har så mye å finne på mer. Vi hadde det jo alltid så gøy med å telle alle kvistene i taket.

Nå skal jeg, molbo-mammaen min og snekker Oddebug spise middag og følge med på valget.

GODT VALG! 

Ps. For den arme sjelen der ute som tror at pappaen min virkelig synes jeg og mamma er to molboer; og at jeg aldri kommer til å bli en god lege; han fjaser bare.

Pps. Nå vet jeg ikke hva jeg skal tro lenger. Nå uttalte han "skriv at det va æ! Æ, fir gardintrappe og ein krakk som arbedj!". Han kaller meg og mamma for gardintrapper.

Ppps. "Ka e forskjælln på et kvinnfolk og ei gardintrapp? Jo, gardintrappa snu itj fjølen gæle vein!"